| Notes |
- Han er den første (kjente) brukeren av Sanden, innerst i fjorden og senere Lillesand gård. Sanden er det opprinnelige navnet på stranda mellom Sandsbekken og Jungebekken. [3]
- I jubileumsboka for Arendal forsikringsselskap 1960, har fylkesarkivar O. A. Aalholm karakterisert den første kjente bureiser på Sanden slik:
"Som type på kystens banebrytende handelsmenn kan vi ta Jacob Jostssøn Ulff (Wolff). Hans virke her faller i tredveårskrigens dager. Han var en ung Fredrikstadmann som i likhet med andre østlendinger prøvde kjøpmannslykken på gammel farmannsvis. Han seilte med sin jakt kysten langs med varer som han dels skaffet seg ved leilighetskjøp og dels ved kommisjonskjøp gjennom hollendere og andre. Et enkelt år var han i Danmark, et annet i Holland, og da han fant at handelen gikk best i Grimstad, slo han seg i 1630 ned der. Tre år etter seilte han vest til Lillesand. Der begynte han 18. juli (1633) å bygge hus og flyttet inn i dem en snau måned senere, 17. august 1633. Hans jakt er såvidt første fartøy i Lillesands handelsflåte. Den ble solgt samme høst for 28 rd. Hans brygge ble påbegynt 5. april 1636.
Fra 3. november 1636 holdt han tingstue, Lillesands første rettslokale. Han var gastgeber og handelsmann, hadde giftet seg med en prestedatter og fikk tallrikt avkom. Han skrev om Dunkerquekapere som fulgte hollenderne helt inn til land, ja 14. april 1631 endog inn på Grimstad havn, hvor kaperen "tok et hollenderskip som han satte ild på og brente opp, som det kom på grunnen for hannem". Han var også kongelig undervisitør, dvs at han skulle ha kontroll med fremmed skipsfart og især skiping av eiketømmer som kongen, Christian IV, trengte til flåtens skip".
Livet hos den første kjente familien på Sanden gikk antagelig sin rolige gang som hos de fleste på kysten. Ulykken som gjorde slutt på familieidyllen kom den 22. juli 1640 da et hollandsk orlogsmannskap i strid med ethvert nøytralitetsprinsipp, myrdet en sakesløs sivilist på hans egen grunn i Lillesand. I forskjellige rettsdokumenter gjengitt i boka "Nederland og Norge" av professor Johan Schreiner er fortalt om Dunkerquekaperen i Homborsund og dens mannskap som flyktet i båt fra den nederlandske konvoien med "De getrouwe Harder" ført av kaptein Gijsbrecht Hendricks Malcontent fra Enkhuizen.
Seige diplomatiske forhandlinger om straff og om erstatning til enken Agnete førte ikke til resultater. Men kaptein Malcontent viste seg ikke i Norge siden. Agnete giftet seg igjen med Børge Truelsen 5 år senere. [4]
- Jacob kom til Sanden (Lillesand) i juli 1633 fra Åbolvik i Østre Moland og tok over gjestgiveriet - kanskje etter Jens smed. En tid før det hadde han fått Jon og Elling Homborøya (Eide) til å sette opp nye hus til seg og sin unge kone Agnete. De flytta inn i august 1631. Huset sto trolig mellom Vestre Strandgate og sjøen, rett nedenfor Olse Olsens hus (se Ole Olsen Stubbe/Lie).
Med Agnete og Jacob kom det krefter til Sanden som en kunne vente seg mye av. Agnete var datter av en drivende prest og Jakob var utlært for sin tid og med gode evner. Han hadde seilt kysten med sin jakt og drive handel og fraktfart. Han begynte å kjøpe tømmer av bøndene og startet utførsel. Dessuten solgte han varer fra sjøbua. Dette var før Kristiansand kom til så det kunne han trygt gjøre. Han påtok seg også å være "vicetollvisitør" for "Sandsfjord", det var et nytt navn som dukket opp omkring 1600 i sammenheng med innkreving av toll og vareavgifter i området rundt Sanden.
Gjestgiveriet kastet vel også litt av seg med seilende folk som tok inn for natta eller for storm og motvind. Han fikk det også slik til at Sanden skulle være thingstad og han skulle holde thingstaua, han forteller selv "den 3. november 1636 holdtes alminnelig thing hos mig på Sanden og blev da jeg og almuen forligt at holde den tingstue og derfor skal betale mig hver fuld gaard en ort og hver strandsidder en halv ort om året.....og de som ikke betaler, de skal ingen mand stevne til mine hus, hvilket blev av Mads Thuessøn indført i tingbogen.". Mads Thueson var tingskriver og gift med Anne Margrete, søster til Agnes.
Etter som handelen økte på merket han at det var behov for en brygge slik at lasting og lossing kunne gå lettere. Så han skriver i sin dag bok: "5. april 1636 begynte jeg i Guds navn at settemin brygge op på Sanden som jeg har øvrighedens seddel på". Jorda ville han og ta til hjelp og fikk i 1636 "av min vermor (svigermor) (Anne Albrektsdotter) bevilget et stykke aager som jeg kan saa byg i, og udi samme aager har jeg nu i Guds navn saad 10 nottinger. Gud give løkke og velsignelse".
Det var på Tingsager han fikk åkeren og alt den 29. juli kunne han notere: "fik jeg i hus på Tingsager 24 trever korn". Året må ha vært av de gode eller så har han gjødsla godt eller såddtynt og hatt godt såkorn, for av de 10 nottingene = 60 potter, fikk han 260 potter, dvs ca 4,5 fold som var langt over middels i den tiden.
Men ellers var det nok handelen som bar det meste, også krambuhandelen. I dagboka i 1640 står det: "Fikk i mai fra Holland: vineddik, sort klæde, en kiste glas, peper, ingefær, safran, annis, korinter, svedsker, tobak samt tre hatter til sig og barnene".
I de harde tidene som rådde i Europa, med uro og ufred, gikk heller ikke norskekysten fri for overgrep fra fremmede. Det kunne være krigsskip og kapere eller handelskip som slo seg løs når de fikk anledning. Både hollendere og deres fiender, dunkerquere, opererte i norske farvann selv om Norge Danmark var nøytrale.
Det gikk en dunkerquer inn i Grimstad i april 1631 og tok et hollandsk skip som han røva og satte i brann. I juni 1632 kom det en til Merdø og skulle ta en hollender som lå der, men den fikk rømt. Kong Christian IV var veik og ettergiovende når det gjalt de som opplagt var større og sterkere, selv om han kunne være brysk mot de underlegne eller likemenn. Landet var utarma etter alle krigene, det hadde store kostnader til hoffet og kongen bygde mange fine byggverk. Det var lite han kunne avse til forsvar og oppsyn, de fremmede hadde nesten fritt spill. Gang på gtang kom hollendere inn til havnene og lastet eiketømmer som var forbudt å eksportere. Kongens embedsmenn kunne ikke annet enn å protestere.
Den 22. juli 1640, en varm sommerdag på onsdag, tidlig på dagen kom en dunkerque kaper å la seg til i Homborgsund. Det var en liten skarpseiler av en fregatt som jaktet på hollandske handelskip. Kaperen kom ikke usett og etter kort tid kom en stor hollandsk konvoier innover. Hun hadde 30 kanoner og 100 mann ombord ogtok straks til å skyte på kaperen. Kaperen kunne ikke stå imot overmakten og vinden var slik at den heller ikke kunne rømme. Skipperen ga ordre om å sette skuta i brann og ro iland. Derfra tok han vestover med sine folk i to båter til Sanden og gikk iland på den nye brygge til Jakob. Gjestgiveren kom ned til brygga, også Mads Thuessøn som var hos svogeren på Sanden. Gastene tilbød endel våpen til salgs. Mens de står der kommer det springende en båtlast medhollendere som må ha rodd langs land fra Homborsund og gått i land i Tingsagerfjorden. De var rasende da de trodde at nordmennene ville hjelpe kaperne. Mads tingskriver rømte så fort han kunne, opp i Reveråsen og gjemte seg. Snart smalt det skudd på brygga. Jakob fikk en kule og falt på brygga med halve hodet avskutt. (primærkilder er tingvitne avskrifter som befinner seg i Riksarkivet, KXXbenhavn merket "Nedl. A. II, 1623-40, også nevnt i "Nederland og Norge 1625-50" av professor Schreiner, s 57.) [5, 6]
|
Våre slekter
- 1640
[1] 
